Ettårsavdelinga er preget av rutiner, fysisk aktivitet, omsorg, lek, humor og latter. Ikke en dag er lik.

I starten er trygghet og omsorg fra de voksne viktigst. Noen barn trenger lang tid for å bli trygg, andre klarer det raskere. Tilvenningsperioden er forskjellig fra barn til barn, derfor er det viktig at vi voksne har kunnskap om barnas normale utvikling, at vi har relasjonskompetanse (hvordan vi og omgivelsene/personene vi møter påvirker og blir påvirket) og vise respekt for barnets integritet (barnet er selvstendig aktør i eget liv), samt et godt samarbeid med foreldrene. Hjemmebesøk når barnet har fått plass, foreldremøte før oppstart og god tid til tilvenning.

Ettåringen trenger en tilknytningsperson i barnehagen (når foreldrene ikke er tilstede). Dette for å være nær barnet, etablere trygghet, trøste når det er behov for det, og oppmuntre til utforsking og lek. Man må være tilstede for å kunne lade opp barnet ved behov og bekrefte barnets utforsking (trygghetssirkelen). Ettåringen vil gjerne være og leke i nærheten av de voksne. Ettåringen viser trygghet når han/hun leker og utforsker.

For ettåringen er verden et spennende sted med en uendelighet av nye ting som skal oppdages. Barns iver og alvor når de tar fatt på å oppdage er kjempeartig å se. De finner de alminneligste ting betydningsfulle og interessante, og deres energi og nysgjerrighet virker umettelig. De er tilstede med hele seg og kroppen sin, alt undersøkes, testes, de liker å se på andre barn som leker og viser glede ved å herme etter andre med bevegelser og lyder. Leker andre barn leker med er også ofte mest spennende (selv om bilen de har er akkurat lik)

Ettåringen er opptatt av hvilke egenskaper de enkelte ting har, f. eks. at de er bløte, kan lokkes opp, klissete, lager lyd o.l. Ved å tilby ulike typer av leikemateriell, som f. eks. bøtte og spann, dyr og klosser, maling og farger, pinner og kongler, blir barnas ulike sanser stimulert.
Det er viktig at barnet har forskjellige ting å leke med, men for mange leker kan føre til at barnet ikke lærer å finne på egne ting. Barnet har god evne til å få noe interessant ut av helt alminnelig gjenstander. Kopper og mat er populært og viser at barnet begynner å imitere voksne, og har brukt mye tid på iaktta de voksnes gjøremål. Putte ting inn i bøtter og tømme dem ut igjen er også morsomt. Gjentagelse; ex. rive ned legotårnet gang på gang.

Ettåringenes samhandling preges av kroppslighet og gjennom handlinger, samspill og kommunikasjon, skaper de seg en mening i det som skjer. Kroppene er i samspill med hverandre, de kan ligge oppå hverandre, være nær hverandre, smile og ha blikkontakt. Tumleleken kan være en invitasjon til nærhet og vennskap mellom barna.

Ettåringene (todlerne) gjør gjerne ting i flokk, en begynner å banke i bordet, og snart er det flere som gjør det samme. De hermer etter hverandre og har stor glede av å gjøre ting sammen. Småbarna trenger plass til å utfolde seg, og tid til å bli ferdig med å utforske ting. Dette krever tilrettelegging av det fysiske miljøet, slik at de kan bruke kroppen sin og mestre nye ting. Vippestolene vi har er et eksempel som gir utrolige muligheter for samspill og kreativ motorisk aktivitet

Ved ettårsalderen har ikke barna verbalt språk ennå, men vi ser at de forstår det som blir sagt, og hverandre i leken. De bruker kroppen som kommunikasjon og viser oss med den hva de vil. De er utprøvende og må få lov å prøve seg. For å lære om livet prøves det meste ut, de lukter, føler og smaker, hører og gjør ting. Biting, dytting og kloring er noe av det som kan skje. Det er en del av kommunikasjonen, hvor de uttrykker seg gjennom kroppsspråk, blikk og bevegelse siden de ikke kan si med ord hva de føler og ønsker.Ettåringen er egosentrisk (vil gjerne ha fanget for seg selv eller leken sidemannen har), men kan også vise omsorg og medfølelse for noen som gråter ved å gi kos.

Ettåringen er opptatt av ansiktsuttrykk. De observerer mimikk, bevegelser, lyder og har stor glede av turtaking (Samlinger, med navn, håndhilsing, gjenkjennelse). De kan herme enkle bevegelser, vinke, klappe osv.

Fakter og gester vil etter hvert erstattes av verbal kommunikasjon. Fra non-verbal kommunikasjon og forskjellige typer gråt og babling. Mot slutten av det første leveåret vil barnet komme med mer sammensatte lyder, som etterligner foreldrenes lyder. De første ordene barnet prøver å si er ofte "mamma" eller "pappa", og senere "nei". Ved 1- 2 årsalderen har barnet noen enkle ett og toordsytringer. Barnet tolker opplevelser og situasjoner ut fra egne følelser og bruker hele kroppsspråket sitt for å gi uttrykk for behov og ønsker.

Ved å sette ord på alt barnet ser og opplever, begynner barnet å få oversikt og forstå verden. Derfor må vi bade barna i språk. De voksne må tilpasse eget språk og stemmeleie til situasjonen. De må være bevisst og tone seg inn mot barnet med øyekontakt og sette ord på alt de gjør, hører og opplever med barnet.

Barna har stor glede av enkle sanger med bevegelser, rim, regler, samt bøker med bilder. Musikk og dans er også med på å stimulere språk og kognitiv utvikling. (gjennom bla. takt og rytme.) Språkutviklingen er rivende. De lytter til voksnes språk og studerer handlingene knyttet til språket. Barna forstår mye mer enn de kan gi uttrykk for eller sette ord på selv.

Ved ettårsalderen kan barnet gripe og slippe en leke. Ettåringen har stor glede av å putte ting oppi bokser og tømme alt ut igjen. De undersøker omgivelsene og lekene ved å ta på, smake på og putte i munnen. Ettåringen kan sitte, krabbe og stå, og elsker å klatre. Rundt 12-16 mnd. Det åpner seg en ny verden når barnet kan bevege seg mer fritt, selvfølelsen øker når de opplever å mestre stadig nye kroppslige ferdigheter. Synsfeltet forandrer seg, hendene blir frigjorte og trangen til å utforske får nå større spillerom.

Vi voksne må engasjere oss med barna, vise interesse, legge til rette det fysiske rom, vise omsorg, tro på at de kan selv om de er små. Vi være tilstede fysisk der hvor barna er; i gulvet. Vi må være tilstede psykisk; for å se signalene barna sender/ hvor befinner de seg på trygghetssirkelen (Trenger de bekreftelse på det de gjør/klarer, eller trenger de å trøstes/lades før de kan fortsette leken. Vi må se og forstå barna og være en støttespiller (gi hjelp når det trengs, men gi dem mulighet til å prøve selv) Vi må sette ord på alt vi gjør, det de gjør – alt som skjer. For at små barn skal få mulighet til å virke med i sitt liv, må vi se etter de små tegnene de sender ut gjennom kroppsspråket sitt (blikk, bevegelser) – og bekrefte barnet, vise gjennom handling og ord at vi ser og forstår.  Først da kan vi si at barn har medvirkning i eget liv.